KIL-hymnen vekket håpet - da mamma spilte musikk kom det første tegnet

Han hadde spilt i Oslo-klubben Oppsal siden han var 9-10 år gammel, og selv om han var heldig og trente med A-laget, ønsket han seg til et nytt miljø. Kongsvinger hadde han ikke hørt så mye om, annet enn gjennom Sebastian Fjose Berg som hadde gått samme vei og videre til Lecce, men Erik Gusterud, Trond Amundsen og de andre hadde et bra innsalg.

- Jeg trente også med Vålerenga og hadde tilbud av Skeid og KFUM, men «Gusse» er flink til å prate. Mamma og pappa var litt skeptiske til at jeg skulle flytte alene på hybel, men vi følte også at det var det rette valget for meg. Jeg angrer ikke ett sekund, sier Navaratnam, som fylte 19 år i oktober.

Han forteller om en ny og tøff hverdag i starten, men roser måten han ble tatt imot på av alle. Han ble inkludert og hjulpet i gang av både trenere, lagkamerater og på skolen.

- Det var så profesjonelt og bra tilrettelagt. Samarbeidet mellom NTG, skole og KIL er veldig bra, og du får utviklingsmål og det tilrettelegges på øktene og gjennomføres veldig hyppig samtaler.

Sjansen med A-laget

Etter å ha grepet sjansene han fikk og mestret de ulike nivåene han ble kastet inn på, ble han plutselig kalt inn til A-lagsøkt i 2022.

- Jeg gikk VG1 og flere av de eldre hadde spilt kamp i 3. divisjon. De trengte noen på trening dagen etter, og det gikk veldig bra. Mæland og Johan var fornøyde, jeg fikk være med mer og mer. Det var et stort steg og alt gikk mye kjappere, men jeg følte jeg håndterte det bra, sier han og smiler av minnet:

- På den tiden delte jeg ikke garderobe med spillerne, men med Mæland, Johan og Nystuen. Det var hyggelig, de pratet mye. Jeg fikk blitt godt kjent med Nystuen, som spurte masse. Men jeg gikk jo VG1 og var nervøs og pleide aldri si så mye, men jeg tror de likte at jeg kom, gjorde jobben og dro. Det var aldri noe «wow», men solid, på en måte.

Lærte av motgangen

Også året etter var Dharmesh en av de mest betrodde juniorspillerne på A-trening, og under Vegard Hansen skulle han trene fast med A-laget. Den sesongen kom også debuten for A-laget i offisiell kamp i NM.

- Det var gøy og bra for utviklingen min, men gapet ble stort med A-treninger og kamparena i 4. divisjon. Vi følte at det kunne være bra for meg med et utlån, og det endte med Oppsal.

Det gikk så som så, og opplevelsen ble ikke den beste, med mindre spilletid enn forespeilet.

- Jørn Ole (Korslund, daværende trener) og jeg pratet mye, og han pratet med Nystuen. Nystuen ville at jeg skulle stå i det og lære av det, og jeg sa til meg selv at jeg skulle jobbe på. Det endte med at jeg fikk starte de to-tre siste kampene, og det var nok der jeg følte at jeg tok med meg aller mest læring.

Den hardtarbeidende unggutten håndterte motgangen forbilledlig, og etter en treningsleir i november der han ikke presterte på topp, gikk praten med Gusterud og Amundsen på at han måtte legge ned en solid jobb for å vinne tilbake en plass på A-laget.

- Jeg følte jeg gjorde det også. Jeg hadde litt killerinstinktet i meg, og gikk ut for å bevise noe hver gang jeg var på matta. Hodet ned, jobbe hardt. Jeg husker at på treningsleiren i Tyrkia i februar sa de at det var det beste de hadde sett av meg. Det var også kanskje snakk om å bli med A-laget til Marbella.

- Det ble ikke noe av, og det var bare å jobbe hardt videre. Men det var da det skjedde ...

Rett på legevakta

A-laget var på plass på Marbella og etter en kamp mot Fu/Vo tok rekruttene vinterferie. Sjokket var stort da de dystre meldingene satte en støkk i alle.

- Jeg hadde småhostet litt av og på en periode fra januar, og det var dager der jeg hostet masse etter trening og andre dager med ingenting. En dag så jeg på TikTok at det var noe som het 100-dagershosten, og at det ikke var noe farlig og ville gå over av seg selv. Vi hadde også tester, og jeg var i min beste form. Men mamma så at jeg hostet på banen mot Fu/Vo og ba meg komme hjem og dra til legen. Fastlegen lyttet på meg og sa at ingenting var galt. Jeg fikk hostesaft og antibiotika og beskjed om å ta det litt rolig med trening noen dager.

- Samme dagen spiste jeg sushi og hostet litt. På kvelden fikk jeg plutselig hosteanfall, hostet opp maten og kastet opp. Vi trodde at det kanskje var en allergisk reaksjon og dro til legevakta. De sa det samme. De sa at ingenting så galt ut, tok metning og det virket fint. Men mamma nektet. Hun sa «vi drar ikke før dere har lyttet på ham», og det gjorde de. Etterpå beklaget de og sendte meg rett til Ullevål.

(Artikkelen fortsetter under):

Frem og tilbake

Der ble det klart at det ikke sto bra til.

- Jeg var våken i tre dager, men dem husker jeg ikke så mye av. De måtte lette pusten min og satte meg i respirator.

- Planen var at det bare skulle vare i tre-fire dager, men jeg ble ikke så mye bedre. Og siden vi bor på Haugerud, ble jeg flyttet fra Ullevål til Ahus. Jeg kom til et nytt sykehus og var ny for alle der. I tillegg var det influensasesong, så jeg ble satt inn på et rom der de gikk med drakter og testet. Det gikk fire-fem dager til, og de greide ikke finne ut av hva det var.

Les også: Rabatt på sesongkort før jul

Men så ble det konstatert at han hadde mykoplasma. Ifølge Folkehelseinstituttet gir mykoplasma-infeksjon oftest forkjølelsessymptomer og hoste, som kan vare lenge. Hos de fleste går symptomene over av seg selv, men FHI ser en økning, og det kan hos noen gi lungebetennelse som bør vurderes av lege.

- Etter hvert var de enige om å ta meg av respirator, og trappet ned på medisiner. På ettermiddagen følte jeg meg fin, men på kvelden ble jeg dårlig igjen. Da måtte de sette meg i respirator igjen, og fant ut at de hadde trappet ned for brått på medisinene.

Mistet 15 kilo

Navaratnam var 16 dager i kunstig koma. Det får store konsekvenser for kroppen.

- Det er mye som skjer, og de fryktet nedsatte funksjoner. Men jeg var heldig, de fant ingenting på bilder. Det eneste var kiloene. Man mister 10 prosent fett hver uke i respirator. Jeg hadde ikke så mye fett på kroppen, så derfor gikk det mye av musklene. Jeg mistet 15 kilo, og da jeg våknet veide jeg 55 kilo. De første dagene satt jeg i rullestol og hadde mistet så mye vekt at jeg ikke visste hvordan jeg skulle bruke kroppen. Jeg måtte ha en krakk for å lære meg å gå.

- Hvor ille kunne det gått?

- Det var snakk om at hvis jeg måtte vært tre-fire dager til i respirator, hadde de måttet erstatte den slangen jeg hadde ned i halsen med å skjære ut et hull og sette inn et rør. Det var mamma veldig redd for. Det var også dager da jeg var i respirator at det gikk veldig dårlig, og oksygenmetningen gikk veldig ned midt på natta. Hadde det blitt mer, kunne jeg nesten ha dødd. Så ille kunne det gått.

Lært å høre på mamma

Heldigvis gikk det bra, og etter hvert våknet Dharmesh. Ifølge mamma, var det første han spurte om trening.

- Jeg måtte til Kongsvinger. Til «Gusse» og på KIL-økt, smiler han.

- I koma kan du egentlig høre litt av det som skjer rundt deg. Da jeg våknet, spurte de om jeg husket noe. Man har veldig mye mareritt, men jeg husket også «Vi kommer fra skogene». Mamma hadde spilt den for meg. De sa at den dagen hun hadde spilt den, hadde jeg rykket litt på øynene og reagert på det.

For mamma var ved hans side hele tiden. Hun har vært lungesykepleier selv, og det var da også hun som nektet å dra fra legevakta før gutten var behørig undersøkt.

- Er det én ting jeg har lært meg, er det å alltid høre på mamma! Jeg er veldig takknemlig for mamma og pappa og søstrene mine, som var der hver dag. De byttet på, og jeg hadde alltid noen rundt meg. Mamma sov i stolen ved siden av meg. Tanter, onkler, kusiner og kompiser, alle var der.

Det var også mye støtte fra klubben og lagkameratene. Dharmesh hadde ikke telefonen sin på en måned, og der hadde det skjedd mye. De rundt ham hadde kontinuerlig oppdatert hverandre på hvordan det sto til.

- Folk på skolen og laget fikk høre hvordan det gikk, jeg var jo ikke aktiv på noen sosiale medier og plutselig helt borte. Noen trodde kanskje jeg hadde dødd, sier han med et smil.

(Artikkelen fortsetter under):

Hedret med drakta på scenen

På KILs Kick off i Kongsvingerhallen før sesongstart, manglet særlig en spiller. Men Dharmesh var likevel med gutta på podiet, da lagkamerat og romkamerat Lars Julian Fjeld og de andre bar med seg drakt nummer 34 til ære for kompisen som på det tidspunktet lå i koma og uvissheten var stor.

- Da jeg så det bildet, med «Larsi» med drakt nummer 34 og alle gutta bak ham, da gråt jeg veldig. Mamma husker det også veldig godt, og hun har sagt til alle. At gutta tenkte på meg og støttet meg ... jeg blir rørt, liksom. Man skaper et samhold, når man bor sammen i tre år, flytter hjemmefra og det er hverandre man har. Det brorskapet man får, slår ingenting annet.

- Jeg fikk så mange meldinger og støtte. Gusse hver dag til mamma, Nystuen, Johan, Jørn Ole. Adem ringte meg og spurte om alt gikk bra. Mange andre sendte melding også, Vinjor, Jeppe, Kjetil, Simon, alle. Det hjalp meg veldig med motivasjonen for å komme tilbake.

Dharmesh er flink til å takke de rundt seg for støtten, og rektor på skolen, overlege Per Martin, lærer Jo Raabe, de eldre på rehabiliteringen som han senere har drukket kaffe med og som har vært og sett kampene hans, fysioen Sondre som hjalp ham med trening, prat om fotball og oppsett av PlayStation. Alle, med flere, får de sin takk.

- Nystuen, Gusse og Jørn Ole kom på besøk. Nystuen var der i to-tre timer og pratet. De sa at jeg ikke skulle stresse tilbake, og at KIL kom til å være der for meg og hjelpe meg når jeg var klar.

Rørende comeback

Og etter intens opptrening, med en voldsom progresjon legene ifølge Dharmesh ikke har sett maken til, var han plutselig tilbake i kamp på Gjemselund.

- Ingen forventet at jeg skulle være tilbake før tidligst januar, og så spilte jeg mine første 45 minutter før sommerferien i juni, i en juniorkamp mot Skeid. Jeg sendte melding til legen og fysioen, og de hadde aldri sett det for seg.

- Hvordan var det å ta på seg drakta igjen første gangen?

- Det kom jo litt tårer. Jeg så mamma og pappa på tribunen, og de gråt. Pappa gråter sjeldent, så da jeg så det, ble jeg emosjonell selv. Å ta på KIL-drakta og gå ut på feltet her til «Vi kommer fra skogene» var stort. Og da jeg startet min første kamp i 3. divisjon med kapteinsbindet ... Jeg holdt på å få krampe og ble byttet ut, og da fikk jeg stor applaus. Det gikk veldig inn på meg, å komme tilbake hit å spille fotball og trene igjen. Jeg så Johan her på en Hønefoss-kamp også, og han fikk en tåre eller to. Han var rørt og glad for å se meg.

Evig takknemlig

- Hvordan har du det nå?

- Veldig bra! Jeg har startet nesten alle kampene i andre halvdel av sesongen i 3. divisjon. Fått masse minutter, vært kaptein en del og gjort det greit. Vi ender som beste 2. lag i 3. divisjon, og det er veldig bra, særlig med tanke på hvor ungt vi har stilt. Det er kanskje den beste følelsen jeg har hatt noensinne. Selv om det har vært et år med opp- og nedturer, er måten det har avsluttet på noe av det beste som har skjedd.

Se også: KILs draktauksjon 2024 er inne i siste uka

Fortsatt er det litt usikkert hva som skjer fremover, etter at han klarte å fullføre skoleåret og bli uteksaminert fra NTG også. Uansett retter han en stor takk til KIL for måten han er blitt tatt hånd om på.

- Jeg fikk tilbud om å bli her frem til sommeren eller så lenge jeg trenger for å komme tilbake. Det har jo gått veldig kjapt, og det er noen klubber som har spurt om jeg vil komme og trene. Vi skal ta en prat om hva som er best for meg nå snart.

- Jobben KIL har gjort for meg, er jeg uansett evig takknemlig for. KIL vil alltid ha en plass i hjertet mitt. Det er bare å si takk til KIL, trenere, kjøkkendamene, støtteapparatet rundt. Det de gjorde for meg, er veldig stort.

Denne og flere andre interessante artikler kan du lese i årets KIL-magasin. Det finner du her!