Den aller første fotballkampen

Det er mulig det er blitt spilt fotball på Kongsvinger før dette, men det var i alle fall første gang avisene nevnte en organisert fotballkamp hvor Kongsvingergutter var involvert. Det var Lillestrøm Fodboldklub (en klubb som senere ble oppløst)som ”oppfordret” Kongsvinger Turn- og Idrætsforening (som senere gikk inn i KIF og som igjen senere ble til KIL) til match på Tærudløkken i Lillestrøm. Begge lags spillere ble publisert i Kongsvingeravisen Indlandsposten seks dager før oppgjøret. Kongsvingers elleve var:

Målmann: Olaf Berntsen, høyre post: Sigurd Amundsen, venstre post: Ole Hansen Broen, høyre forpost: Thorleif Brandvold, venstre forpost: Olaf Nylænder, sentrums forpost: Ole Larsen, løpere: ytre høyre fløy: Otto Fredrik Hansen, ytre venstre fløy: Sigurd Berntsen, indre fløy: Gjest Pedersen og Carl Andreas Lunde, kaptein: Einar Iversen.

Sistnevnte var for øvrig formann i Kongsvinger Turn- og Idrætsforening dette året. I tillegg fungerte Otto Fredrik Hansen som overturner i foreningen i en rekke sesonger. 

"Gjennomgående kraftigere"

Avisene skrev ikke alt for mye om kampen, men litt informasjon finnes. Hedemarkens Amtstidende skrev at det ble ”prøvd” ut en kamp som endte uavgjort og som Lillestrøm antakeligvis ville ”kjempe tilbake” igjen søndagen etter, noe som var svært vanlig på den tiden ved uavgjorte resultater. Indlandsposten skrev enda mindre, men bekreftet i alle fall uavgjortresultatet, 0-0. Akershusposten mente at lagene, eller ”partiene” som det stod, var jevnbyrdige, men at Kongsvingers spillere muligens hadde et bedre samspill på grunn av lengre øvelse (noe som blir benektet av Kongsvingers egne spillere ved senere avisinnlegg). Avisen konstaterte også at Lillestrømspillerne var ”gjennomgående kraftigere”. Glommendalen, på sin side, viet ikke kampen et eneste ord.

Det er vanskelig å se for seg hvordan selve fotballspillet og kampen i sin helhet har utspilt seg. Fotball var en relativt ny idrett i Norge på denne tiden og kanskje særlig på landsbygda eller på små steder som hadde liten innflytelse fra omverden. Det er derfor interessant å se at det faktisk ble gjort mye fotballmessig riktig i den forstand at en del lignet dagens fotballstandard. Går man tilbake til begynnelsen av nittenhundretallet vil man se at den vanligste formasjonen i en fotballkamp var 2-3-5, eller pyramiden som den også ble kalt. Dette var W-formasjonens forløper og var en svært offensiv taktikk. Allikevel var dette altså normalen i de fleste land helt opp til midten av 1920-tallet. Kikker vi på lagoppstillingen som står på trykk i avisen, virker dette også logisk, da høyre og venstre post trolig er de to forsvarerne, mens venstre, høyre og sentrums forpost er midtbanen. Løperne er angriperne, og spilleren som bare nevnes som kaptein er antakeligvis den femte og siste løperen og angriperen.  

Av det som fantes tilgjengelig av regler var nok mye hentet fra Centralforeningen som igjen hadde oversatt det meste direkte fra Engelsk. Den Norske oversettelsen av de Engelske spillereglene kom på trykk i Norsk Idrætsblad nr.21 og 22 så tidlig som i 1886, mens de første trykte fotballregler ble gitt ut året etter. Det mest essensielle i de første reglene var egentlig å skille mellom fotball og rugby, ettersom rugby ble sett på som en relativt voldsom og brutal sport og mange også trodde at fotball var like ille. Ellers var det noen regler som var verdt å legge merke til: keeperen kunne bruke hendene hvor som helst på banen, off-side gjaldt selv om det var på egen banehalvdel og selv ved innkast. Det var dessuten off-side hvis man sentret ballen til en spiller som var foran ballen og ikke hadde minimum 3 spillere mellom seg og målet. En del av taktikken kunne derfor ofte være å angripe med de fem angriperne på en lang rekke, litt som i håndball. Ellers var det forbudt å bytte spillere ut og inn, selv om spillere ble skadet.

Hvem var de første spillerne?

Tar man en titt i folketellingen for både 1900 og 1910, vil man se at de fleste av Kongsvingers spillere var gutter og menn som var født i Kongsvinger by og som også bodde der under denne tiden. Gjennomsnittsalderen på spillerne var 22,6 år. Den yngste spilleren, Gjest Pedersen, var bare 17 år, mens den eldste, Olaf Berntsen, fylte 29, november samme år. Mange av spillerne var også brødre, noe som skal prege klubben i mange år fremover. Pedersen ble for øvrig en av initiativtakerne for stiftelsen av Kongsvinger Idrætsforening elleve år senere (1918), og ble også foreningens første formann i en alder av 28 år. Ut i fra bosted og yrke, kan det virke som om spillerne på dette aller første laget var relativt ressurssterke personer i sin tid og samfunn med tilhørighet til middelklassen og borgerskapet. På laget fantes: to typografer, én skogbruksarbeider, én skredderlærling, én bakermester, én bakersvend, én kjøpmann, én visergutt og én handelsbetjent. De fleste bodde i nærheten av hverandre i sentrale deler av Kongsvinger i gater som glommengata og brugata. Det er også trolig at to av spillerne har bodd på Brandval (den gang Brandvold) og på Taugbøl på Eidskogen, hvor de har drevet eget arbeid som henholdsvis skogbruksarbeider og skredderlærling.

Av annet å nevne rundt kampen, skriver avisene at det kostet 25 øre å komme ”indenfor indhægningene”. I følge SSB, tilsvarer dette omtrent 15 kroner i dagens pris. Inntekter som dette var ofte særs nødvendig for små organisasjoner for å klare seg. Dommer i kampen var ingeniør Sigurd Lund, 21 år gammel, fra Kristiania, som senere skulle komme til å dømme en hel del kamper for turnforeningen.

Lund hadde for øvrig ”beskjæftigelse ved hovedbanens baneafdeling” og det er naturlig å tro at han klarte seg godt økonomisk. Lund dømte en del kamper for Kongsvinger både i 1907 og 1908, men det er uvisst hva slags tilknytning han hadde til Kongsvinger. Ut i fra lagbilder som ble tatt på denne tiden, hvor også dommerne ofte figurerte, var disse ofte pent kledd under kampen og fulgte langt i fra nåtidens ”dommermote”. Ingeniør Lund var intet unntak og dømte etter bildene å dømme antakeligvis i skjorte og dress, med frakk utenpå. Som klokke og tidtaker er det ikke utenkelig at lommeuret ble brukt. Den er i alle fall godt synlig på bildet. Dommerne begynte for øvrig å benytte seg av fløyte allerede fra 1878. Spillernes antrekk, var nok mer likt det fotballtøyet vi kjenner i dag. Kongsvingerspillerne stilte med hvite turntrøyer, samt mørke ”benklær” som gikk til over knærne. I tillegg hadde de også et rødt bånd rundt livet, men dette var nok bare i de første årene. Noen brukte også leggskinn, mens beksømstøvler eller pluggsko ble brukt som fotballsko. Det mest bemerkelsesverdige var allikevel kanskje at de fleste av spillerne brukte sixpence. Heading av ballen var antageligvis et ukjent syn på denne tiden, da det hevdes at dette ikke ble innført i Norge før i 1908 av det danske laget B93.

Revansjekamper

Et annet aspekt som er viktig å påpeke ved de aller første fotballkampene her i landet, er viktigheten av revansjekamper og ikke minst alle festiviteter rundt kampene. Kamper som endte uavgjort ble ofte sett på som kamper uten endt resultat eller utfall og følgelig heller ikke avgjort. Det ble derfor naturlig med revansjekamper for å kunne kåre en vinner. Slik kunne man holde på helg etter helg med returmøter. Denne kampen er bare ett av mange eksempler på dette (Lillestrøm Fodboldklub fikk sin revansje med 2-0 seier i neste kamp på Kongsvinger)

Festivitetene rundt kampen er også spennende å se tilbake på. I de fleste kampannonsene i avisene stod det ofte at musikk ville spilles under kampen av et orkester. Kom lagene langveis fra, var det heller ikke unormalt med en påfølgende fest på kvelden med mat og drikke. Vi avslutter månedens blogg med et sitat fra Espen Andersens foredrag om Norsk fotballs historie:

”Slike kamper kom til ved at et lag utfordret et annet fra en annen, ikke så altfor fjerntliggende by. Dette var like mye sosiale tilstelninger som det var sportslige arrangementer. Det var viktig at det arrangerende laget tok vel vare på gjestene sine, og det var mange høflighetsmarkeringer som skulle utføres før de to lagene skiltes. Det besøkende laget ble tatt vel imot, vist lokale severdigheter og bespist før man i samlet prosesjon, gjerne ledet av et hornorkester, marsjerte gjennom byen til kamparenaen.”