Det siste lokaloppgjøret på Kongsvinger

Pinsen i 1939 var det et oppgjør av de sjeldne mellom to fotballag fra Kongsvinger. Det borgerlige laget Kongsvinger Idrettsforening (KIF) møtte arbeideridrettslaget Fram (AIL Fram). Etter oppgjøret skrev Kongsvinger Arbeiderblad følgende: "Sjelden har det gått så mange skuffede og så mange fornøyde mennesker fra idrettsplassen som det gjorde i går da Fram satte punktum for pinseturneringen med kjempeseieren 7-0".

I lokaloppgjør er det jo alltid rivalisering, men på 1930-tallet var dette helt spesielt. I den tøffe perioden som dette var, handlet denne kampen ikke bare om fotball - det hele hadde forgreininger langt inn i både dagligliv, politikk og arbeidsliv.

Økonomisk nedgang

På 1920- og 30-tallet var det tøffe tider i Norge. Arbeidsledigheten var stor og konfliktene mellom arbeidsgivere og arbeidere ditto. Streiker, lockouter og andre konflikter var dagligdagse, og frontene var veldig steile. Lokalt gjorde dette seg blant annet gjeldende i den såkalte Austmarkakonflikten, der skogsarbeidere streiket med krav om å få en tariffavtale. Skogeierne nektet og satte inn streikebrytere.

Dette var ikke noen isolert hendelse, men bare en av mange liknende episoder. I enkelte konflikter hadde arbeidsgiverne benyttet seg av idrettsungdom som streikebrytere. Det daværende idrettsforbundet, Norges Landsforbund for Idrett, var også underlagt forvarsdepartementet, og mange på den politiske venstresida syntes de var for mye preget av militarisme og nasjonalisme.

Arbeidernes idrettsfrobund

På bakgrunn av dette ble Arbeidernes Idrettsforbund (AIF) stiftet som et alternativ i 1924. Dermed vokste det fram to adskilte deler av norsk idrett. AIF var opptatt av masseidrett og gjorde mye for å fremme kvinneidretten i Norge. Det hindret likevel ikke at eliten ble dyrket også her. Det ble blant annet arrangert egne Norgesmesterskap og arbeiderolympiader.

Det var utover på 1930-tallet fotballen, både i og utenfor Norges Fotballforbund, ble folkets spill. Arbeidsledigheten bare økte oppslutningen og rekrutteringen. Arbeidsledig ungdom spilte fotball over alt.

På Kongsvinger hadde Kongsvinger Idrettsforening røtter helt tilbake til 1892, men også her fikk man en splittelse i idretten. I 1928 ble AIL Fram stiftet. Det var et driftig lag som ikke bare drev med fotball, men også med bryting, sjakk og friidrett, for å nevne noe.

Adskilte verdener

Også i dag finnes det jo klubber med arbeiderklasseidentitet, mens andre regnes som klubber for de litt «finere». Splittelsen i mellomkrigstida var imidlertid større. Arbeidernes Idrettsforbund nektet sine medlemmer å konkurrere mot de borgerlige, med den følge at det ble to parallelle seriesystemer innen fotballen. Slik var det også her i distriktet – noen byoppgjør i serien ble det derfor ikke. Idrettsfolk måtte velge side etter hvor de hørte hjemme i klassekampen. 

AIL Fram-folk.

Utover på 30-tallet ble frontene litt mindre steile, og forhandlinger om å slå sammen de to forbundene ble innledet. Som en del av dette prosjektet ble man enige om å åpne opp for å arrangere konkurranser der lag fra begge forbund deltok. Slik fikk man forliksløp i friidrett, forliksrenn på ski, og forlikskamper i fotball. I slutten av mai 1939 ble det derfor et sjeldent lokaloppgjør på Kongsvinger.

Et bittert tap

Sverre Østbøl spilte kampen i 1939 og snakket for noen år tilbake om forlikskampen. 

- Jeg var keeper for KIF i kampen i 1939, og det var selvfølgelig ikke noe moro å slippe inn sju mål. Med massevis av folk rundt banen på Winsnesløkka var det ekstra bittert å tape, fortalte han.

Det meste foregikk likevel i vennskapelige former, både på og utenfor banen. Indlandsposten mente at det i grunnen var litt rart at det var to fotballag på Kongsvinger: "Heia-gjengene var forresten ikke så utfordrende som tidligere, tvertimot hørte man fort bemerkninger om at disse lagene i grunnen hørte sammen i en og samme forening."

- Det var nok ikke så stort skille på Kongsvinger som andre steder. Det var generelt særdeles tøffe tider da, og også i "sosseklubben" KIF var det mange som sleit. Arbeidsledigheten var skyhøy – det var veldig vanskelig for ungdommer å få seg en jobb. Blant de som spilte på Fram, var det mange som jobbet på jernbanen i Kongsvinger og faktisk hadde en god jobb å gå til. Det var nok derfor ikke generelt noe bedre stilt med oss fra den borgerlige foreningen, fortsatte Østbøl.

Hver sin bane

KIF hadde fra 1924 sin hjemmebane på Winsnesløkka. Denne ble til tomt for borettslag da idretten flyttet til Gjemselund i 1953. AIL Fram hadde sin egen bane på Rasta. Dette gjorde sitt til at skillet mellom hvem som spilte i hvilken klubb hadde vel så mye å gjøre med geografi som klassetilhørighet.

- Jevnt over var det slik at de aller fleste på som bodde på stasjonssida spilte på Fram, mens vi i Øvrebyen spilte for KIF. Det falt seg liksom slik, og det var vel så viktig som hvordan du så på deg selv politisk. Selv om det var noen fra Øvrebyen som gikk over til å spille for Fram, ble lokaloppgjørene derfor mer mellom de to sidene av elva enn mellom to samfunnsklasser. 

Delte meninger

På 30-tallet var det tre aviser på Kongsvinger, og alle brukte godt med spalteplass på kampen. Avisene hadde nok vel så kraftig politisk bredside som idrettsbevegelsen, og artiklene bærer preg av dette.

Kongsvinger Arbeiderblad skrev: "...Fram var mest toneangivende i første omgang. Da det første av Frams mål gikk inn i det 25. minutt var det vel ikke en eneste som syntes det var urettferdig, og det var tydelig hvor seieren ville gå hvis bare Fram holdt spillet sitt på samme nivå".

Den borgerlige Innlandsposten mente derimot: "Fram hadde avsparket, men KIF overtok spillet og presset, som de beholdt for det meste av omgangen. (...) KIF hadde fortjent å vinne omgangen etter sjanser og spill."

Den likeså borgerlige Hedemarkens Amtstidende var enda klarere: "3-1 til KIF hadde ikke vært noe å si på i denne omgangen."

Samhold etter krigen

Året etter, i 1940, kom krigen, og etter at den var over, var alt forandret. Samholdet innad i folket gjorde at det aller meste av fiendskapet fra 30-tallet var borte. Det ble en selvfølge at både forbund og klubber slo seg sammen. Norges Idrettsforbund ble opprettet, og her i byen slo KIF og Fram seg sammen til Kongsvinger Idrettslag. Laget favnet om det meste av idrett på begge sidene av elva, og hadde i etterkrigstida ledelse av folk fra begge de to opprinnelige lagene. 

Kampen i 1939 blir dermed stående som det siste ordentlige lokaloppgjøret på Kongsvinger. Den kan minne oss om en annen tid og et ganske annet samfunn.